Enerhaugen var en av Christianias – senere Oslos – østligste forsteder som vokste fram etter 1814. På 1700-tallet var det noen usle husmannsplasser på haugen, som hørte under Oslo Ladegård. I 1801 var det i følge folketellingen bare noen få fattige familier der – 22 personer. Etter at trelasthandler Jørgen Young i 1815 kjøpte haugen, begynte utparselleringen, og i 1833 var befolkningen kommet opp i 850 personer.
På grunn av fattigdom, drikkfeldighet og kriminalitet ble Enerhaugen ansett som et problemområde. Forstaden ble derfor lagt under byens politi, selv om den hørte under naboherredet Aker fram til byutvidelsen i 1859.
Fra midten av forrige århundre ble forholdene på Enerhaugen relativt bedret, men samtidig økte folketallet. I 1880-årene bodde det ca 1800 personer på Enerhaugen, svært mange av dem i små, en-etasjes hus. De fleste husene var bygd av tømmer eller planker. Veggene kunne bli stående uten panel i mange år, men etterhvert fikk husene både ytre og indre panel. Mange hus hadde bare ett rom og kjøkken. Var det flere rom, bodde det som regel en familie på hvert rom mens kjøkkenet var felles. På loftet kunne det være innredet kvistværelse. Det var heller ikke uvanlig å ta inn losjerende. Bebyggelsen på Enerhaugen var i stor grad uforandret fra århundreskiftet og fram til de gamle husene ble revet ca 1960.
Enerhaugen på Norsk Folkemuseum
Forstadshus fra Johannesgate 12, Enerhaugen, Oslo, ca 1840
Huset hadde opprinnelig to rom og kjøkken. Siden ble et rom bygget vinkelrett på, og et vindfang føyet til for å binde rommene sammen. (Vindfanget er nå fjernet.) I 1840-50-årene bodde det tre familier i huset. I uthuset holdt de hest, kyr og griser. I 1891 eide grøntkonen Georgine Ingebretsen Johannesgate 12. Hun var født utenbys, var 78 år og enke etter en Martin Ingebretsen som hadde vært "arbeidsmann" på Nylands verksted. Georgine bodde i hjørnerommet sammen med datterdatteren Elida, som var ugift og arbeidet som boktrykker. i rommet til høyre for kjøkkenet bodde datteren til Georgine, syersken Helene Sofie Madsen, som var 31 år og "lovlig skilt". I det tredje rommet bodde "leiekonen" Anna Simonsen. Anna var 67 år og enke. Sammen med henne bodde sønnen Gustav som var 34 år og arbeidet på brygga.
Forstadshus fra Johannesgate 14, Enerhaugen, Oslo, ca 1840
Huset delte bakgård med Johannesgate 12. Det bestod av ett rom og kjøkken og et loft hvor det var innredet kvistrom. I 1891 var det snekkersvennen Johannes Eriksen som bodde i huset. Han var da 44 år og født i Sverige, kona Allette var 43 år og født i Hobøl. De hadde sju hjemmeværende barn, fra 1 til 14 år.
Forstadshus fra Flisberget 2, Enerhaugen, Oslo, ca 1840
Huset hadde stue, kjøkken og et lite kammers. I 1865 var det Maren Kristiansen som eide huset. Hun var 65 år og kom fra Skedsmo. Maren bodde i stua sammen med Kaia, den yngste datteren. Den eldste datteren, Karen, var ugift mor. Hun sov i kammerset sammen med sønnen Karl, som var 13 år. Ti år senere hadde Karen og Karl flyttet, mens Kaia pleiet sin gamle mor og desuten hadde et pleiebarn. De leide også ut husrom til to andre familier. Det bodde på dette tidspunkt tilsammen 13 personer i det lille huset!
Forstadshus fra Johannesgate 4, Enerhaugen, Oslo, ca 1840
Johannesgate 4 hadde ett rom og kjøkken og kvist på loftet. Ved midten av forrige århundre bodde det tre familier i huset, men i 1891 bodde det bare tre personer der; Fritjof Paulsen, 47 år, Kristianiagutt og dokkarbeider, hans jevngamle kone Nicoline født i Drammen, og deres 17 år gamle sønn som var "helt forsørget av faren".
Forstadshus fra Stupinngata 10, Enerhaugen, Oslo, ca 1840
Huset, som var var bygd helt inn til Johannesgate 4 uten egen skillevegg, hadde to rom og kjøkken. I huset bodde familien Gundersen i flere årtier. I 1865 bestod familien av Anne Karine som var 55 år og gift med den 10 år eldre tomtearbeideren Nils. Sammen med dem bodde to sønner som begge var sigararbeidere, og en datter Julie som var i konfirmasjonalderen. I det andre rommet bodde ekteparets eldste datter som var 36 år og enke. Hun hadde tre barn. To sønner ‑ 14 og 16 år ‑ jobbet som tobakksarbeidere. I 1891 var Anne Karine blitt enke. Den ene sønnen ‑ Karl ‑ var fortsatt ugift og bodde hjemme. Julie, som nå var i 40‑åra, var blitt enke og hadde flyttet hjem til moren med sine barn. Julies datter jobbet som så mange andre i familien i tobakksindustrien, den 20‑årige sønnen Eugen var snekker.