Sunnfjord og Nordfjord ligger i Sogn og Fjordane. Fylket har flere fjorder med sidearmer, med daler og fjell, vassdrag og fosser, og strekker seg fra havet og den øyrike skjærgården i vest inn i Jotunheimen i øst. I sør skjærer Dalsfjorden seg inn, litt lenger nord Førdefjorden, og videre den lange Nordfjorden. Fjordane er et uensartet område med sterkt skiftende klima, og naturen veksler fra fruktbar til karrig, fra mild frodighet til storm og ras. Når folk skulle ta seg fram før i tiden var det sjøen som bandt, og fjellet som stengte. Båten bar over fjordene og langs kysten, slik gikk forbindelsen mellom bygder som lå langs fjordene, og slik ble Bergen byen for fjordingene. Ferdselen gikk også langs dalførene over viddene hvor folk tok seg fram ved å ri eller gå, oppakning måtte kløves på hesteryggen. Postruten mellom Bergen og Trondheim, opprettet i 1785 og utbedret i 1840-50-årene, spilte en vesentlig rolle for veibyggingen. Fra 1850 ble det organisert dampbåttrafikk mellom fylket og Bergen. De viktigste næringsveiene var landbruk, med fedrift og skogbruk, jakt, fangst og fiske.
Jo lenger ut mot kysten, jo viktigere var fisket i forhold til de andre næringene. De gamle gårdene lå for det meste på strandterrasser langs fjordene og i dalene med husene samlet i klynger slik som det høvde i et brattlendt landskap, og ut fra hensynet til at den beste jorda måtte spares til åker. Det ble dyrket etter måten mye korn, havre i de ytre og midtre strøk, og bygg i de indre og høyereliggende bygdene. I Nordfjord har frukt- og bærdyrking lang tradisjon. Innhusene sto ved siden av hverandre, og likedan uthusene, men terrenget bestemte ellers den innbyrdes plasseringen. Byggematerielet var tre, men ved den skogfattige og værharde kysten var husene ofte bygd av stein, særlig uthusene, men også innhus. Fram til midten av 1800-årene var stua stort sett enetasjes med treromsplan. I siste halvdel av 1800-årene ble røykovnen skiftet ut med kokovn, jernkomfyr, i de fleste stuene. Det ga mulighet for å bygge to etasjer.
Ved siden av stua sto ofte bua. Loft fantes på endel gårder. Det kunne også stå et stabbur i tunet. Eldhus hørte til på hver gård. Ofte ble eldhuset bygd sammen med en "masstove" eller "eldstove", som var sommerstue og til melkestell og annet matstell. Uthusene stod litt for seg. Fjøset var gjerne langstrakt og lavt, og med gavlene i bakkeretningen. Ofte var det åre, senere peis, i fjøset, for å varme vann og fôr. I eldre tid var løene bygd i stavverk. Løa er inndelt i tre rom, treskelåven i midten og rom for korn og høy på hver side. I utkanten av tunet, litt unna de andre husene for ildsfarens skyld, sto smia, og noen steder en "turk", tørkehus for korn og malt.
Fjordanetunet
Museet har ikke noe komplett tun fra Fjordane. To innhus og løe og stall fra Sunnfjord antyder del av et tun. Fra Nordfjord er det bare en stue.
Stue fra Årheim i Stryn, Nordfjord, ca 1800
Huset har treromsplan, med stue, forstue og kove. Huset er laftet av flathugget tømmer. Ytterveggene i forstua er bygd av stavverk og stående panel, og langs en del av forsiden er en skut med vegger av staver og liggende panel. I hjørnet ved koven er røykovnen oppmurt. Røykovnen er uten pipe. Røyken gikk ut ljoren midt i taket.
Løe med stall fra Sandnes i Jølster, Sunnfjord, 1700-tallet
Løa er en stavløe. Langveggene er av bindingsverk med liggende bordkledning. Gavlene har stående panel. I midtrommet i løa, låven, ble kornet tresket. Rommene på hver side var for korn, henholdsvis høy. Begge har jordgolv. Inntil løa er det bygd en laftet stall, slik det var vanlig i Jølster.
Stue og sengebu fra Ytre Sæle i Bygstad, Gaular, Sunnfjord, ca 1650-1700
Bua har to rom og sval på langsiden. Det største rommet, sengebua, er laftet. Sengebua var gjesterom, og dessuten brukt til oppbevaring av gangklær og sengeklær i kister og andre stassaker i esker og på hyller. Interiøret er renessansepreget, sengen er et prakteksempel på renessansens snekkerkunst. På to vindusruter står årstallet 1684, som kan vise til byggeåret. Sengebuene var gjestestuer, og derfor ekstra staselige. Det var ofte det første huset på gården som fikk vindu, lenge før stua. Det minste rommet er en matbu, bygd i bindingsverk. Her går trapp opp til "lemmen". Stua er trolig noe yngre. Forstua er åpen mot svalen utenfor bua. I stua er den vanlige faste innredningen; seng, veggfaste benker, hyller, bord, benk foran bordet og kråskap. I hjørnet mot koven står røykovnen. Ljorekarmen er særlig forseggjort, med skåret og krotet dekor, og har glass. Fra koven går det trapp opp til "lemmen". Stua er bygd sammen med bua med en sval imellom. Svalen, kalt "kjeller", har hellegolv og var til oppbevaring.